Hvorfor var store krager en slik moteerklæring i den elisabetanske tiden?

Selv om medlemmer av arbeiderklassen hadde på seg nakken, lot de dem ikke bevege seg fritt. Manuelt arbeid var selvfølgelig ikke mulig. Selv de rikeste menn og kvinner hadde problemer med å spise når de hadde på seg krage og ofte adopterte lange redskaper dette økte lengden på nakkestykket.

I noen tilfeller ble det laget forseggjorte ruffer for å understreke denne umuligheten. Ved å ha på seg store mansjetter laget av de fineste materialene, prydet med blonder og pyntet med gull, demonstrerte brukerne overfor verden at de ikke måtte utføre oppgaver som vanlige folk. I stedet hadde ruff-wearers tjenere til å gjøre det for dem. De hadde også tjenere til å vaske, forberede og ta vare på ruffene sine og til å stryke og styrke dem om nødvendig.

Måten en ruff påvirket holdning var også en del av dens betydning. Mens de hadde på seg ruff, hadde menn og kvinner ikke annet valg enn å holde hodet oppe og vise tillit og stolthet.

Fordi ruffs hadde en slik sosial prestisje, var det på noen måter tabu å ikke bruke dem. Menn og kvinner hadde på seg ruffer da de gikk ut stram til og med du Barn i dem for en enkel tur til markedet.

Praksisen med å tilsette stivelse til en ruff begynte i Nederland på midten av 1560-tallet. Da elskerinne Dinghen van der Plasse brakte Styrke til England i 1564 begynte hun med opplæring av klesprodusenter, engelske kvinner og interesserte mennesker hvordan man styrker klærne sine .

Det ble raskt oppdaget at tilsetning av en stivelsespasta i en nyvasket ruff fikk den til å stå oppreist. Etter at en første stivelsespasta ble påført på det plisserte stoffet - ofte farget med en slags vegetabilsk fargestoff - fikk den tørke. Så ble det lagt til et andre lag.

Tilsetningen av stivelse gjorde ruffer større og mer komplekse. Ledninger og andre støtter ble fortsatt brukt, til og med brett skjult bak store bretter. Når Goffering Krav ble introdusert kort tid etter stivelsen, var formene på ruffen enda mer strukturert. I 1580 var frills så store at de Skulderbredde til en adelsmann eller herre .

Goffered ruffles eller ruffles startet som en Forlengelse av herreskjorte . Etter hvert som ruffle-tilleggene ble større og utvidet, ble ruffs omgjort til et eget tilbehør. Laget med bretter inn figur åtte former , Frills ble adoptert av kvinner tidlig på 1560-tallet og ble ofte laget av en blanding av lin og blonder.

På 1570-tallet kunne ruff ikke være noe annet enn blonder som ble holdt sammen med biter av bein, tre, elfenben eller stål. Halshylser ble vanligvis festet til klær for å holde dem på plass. Dronning Elizabeth skal ha bestilt Tusenvis av pins for å imøtekomme garderoben din, inkludert nakken

steve nash og brittany richardson

Den ekstra fordelen med stivelse gjør til og med ruff tilgjengelig som uavhengige motestykker. Så snart en ruff var en egen enhet, ble den bundet rundt halsen med løpesnor eller dusker for å holde den på plass. Etter hvert som frills ble større og mer merkbare - opp til 12 inches - ble de representert rikdom, sosial status, og omdømme.

Ruff krager i Spania ble laget av flere meter stoff, med en krage fortsatt på plass med 42 meter med linjer .

I England varierte mengden stoff som gikk inn i en Tudor-volang, med det tidligste 'vognhjulet' eller 'vifteformede' frills. 6 meter stoff . Da Lady Cobham skrev til Bess of Hardwick i 1564, la hun merke til og påpekte et klesplagg hun laget moten hadde endret seg og at '10 yards er nok for ruff og hender. '

I løpet av 1500-tallet ble mer og mer blonder og lin nødvendig da volangene ble større. I løpet av 1580-årene, 18 meter materiale ble brukt med støttetråd, dekorative kanter og forseggjorte ornamenter.